Dine er så forskjellige fra alt tidligere. Hvordan kan de være så myke uten å være det? Med deg er jeg ikke på grunt vann lenger, det er som om jeg svømmer i et hav jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Et hav jeg ikke vil ut av. Du trekker meg mot deg, nå skjer det. Du kysser meg.

Leppene dine møter mine, og i et øyeblikk føles det som om jorden stopper, som om universet skifter kurs og roterer rundt oss. Rundt deg og meg, rundt dette rommet, den ene kalde betongveggen og armene mine som ligger over skuldrene dine. Du er litt høyere, jeg strekker meg for å rekke opp til deg, og du hjelper meg å holde meg oppe. Hvordan kan du holde meg så godt? Jeg lukker øynene, og jeg vet at du har dine igjen også. Leppene dine er ikke fuktige, de er ikke tørre. Ikke for store, ikke for små. De gjør bare alle de rette tingene. De ser bare riktige ut. I dette sekundet, her jeg er nå, er det dette som er perfeksjon. Dette første kysset, med dine lepper mot mine, er feilfritt.

Hvorfor føles alt så nytt med deg? Hvordan kan du smake så godt, uten å smake noe? Jeg glemmer hvilken sang som spiller mens vi står der midt i rommet og nesten ikke rører oss, dette øyeblikket sluker meg. Jeg ser opp mot deg, du ser på meg, jeg ser på leppene dine. Du står der, og du forstår ikke at du får meg til å ville ha deg. Gravitasjonen har sluttet å fungere. De møtes enda en gang.

Jeg smiler, bryter kysset, ler litt mellom oss. Du ser spørrende på meg. ”Jeg har ingen overleppe”, sier jeg med en halvveis sannehet i stemmen. Hvordan kan du ville ha meg, når dette er hva jeg har å stille opp med? Jeg vet ikke om jeg er redd mens jeg tenker, men jeg ser inn i øynene dine, de skinner. De vet hvorfor. ”Dust”, sier du lavt mens du smiler. Leppene mine møter tennene dine, før du igjen er tilbake. Hvorfor blir jeg ikke sliten? Jeg vil ikke at dette skal slutte. Jeg tar et bilde av dette øyeblikket. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil huske deg, jeg vil huske alt. Hvordan leppene dine luktet, ikke bare smakte. Hvordan kan leppene dine lukte noe?

Med mine lepper mot dine, føler jeg meg trygg. Jeg kan ikke beskrive hvordan jeg føler meg naken når står her inntil deg. Jeg bare presser meg nærmere. Dette er det første kysset, med dine lepper mot mine. Og nå er det du som er perfeksjon. Gi meg dem nå. Gi meg leppene dine. Jeg trenger dem nær meg.

Dette blogginnlegget er en del av Lypsyl-konkurransen i samarbeid med Side2. Jeg er med i konkurransen på deres sider. Trykk her for å komme til konkurransen.