Det er noe med deg, det må det være, for jeg føler meg aldri trygg som jeg gjør med deg. Vi sitter i bilen din, og jeg føler meg ikke liten i passasjersetet mens du holder meg i hånden og styrer med bare den ene hånden. Jeg er jo ikke gammel nok til å kjøre den engang. Alt stemmer. Hvorfor stemmer det? Hvordan gjør du det? Hvordan kan du føles sånn her?
Som den gangen det var for varmt, da solen bare skinte og vi ikke kunne være ute. Da vi bare kjørte og kjørte og kjørte, og det ikke var noe sted vi skulle. Husker du hvor vi stoppet, midt på den veien hvor det ikke var noe, gikk ut og du løftet meg opp til deg? Da vi lå på den varme asfalten, og du smilte og jeg ikke forstod hvordan det øyeblikket kunne eksistere. Hvordan kunne jeg føle meg så lett når jeg rullet meg over på deg, og du bare smilte mer. Hvordan kunne solen være så varm?
Det var eng på begge sider, ikke et vindpust i luften. Det var bare oss to der, og det kom ingen andre. Herregud, du gjorde meg så forelsket i det øyeblikket. Hold meg.

Det er utrolig hvordan du alltid redder meg. Hvordan du alltid vet hva du skal si, og når du ikke skal si noe. Som den natten da jeg følte hele verden falle sammen rundt meg, og armene dine for første gang på lenge ikke var der. Jeg ringer deg klokken tre på natten, og du faktisk kommer. For tjue minutter senere står du der i døråpningen til rommet mitt, og jeg kun ser omrisset av deg og ikke engang tenker på hvordan du kom deg inn. Innerst i hjertet husker jeg den gangen da du presset meg inn mot ytterdøren, kysset meg, og jeg viste deg ekstranøkkelen på det hemmelige stedet. Husker du da vi lå i gangen utenfor rommet mitt?
Du bare står der, og du stiller ingen spørsmål, du er ikke sint. Det er kun meg i huset, jeg føler meg ikke alene lenger. Dette er ikke en drøm. Du legger deg ved siden av meg, under dynen med alle klærne på. Hva er det du har på deg? Jeg tenker ikke over det. Stille. Så kryper du inntil ryggen min, jeg er trygg igjen. Og du sier med en lav, hviskende stemme som kiler meg i nakken og de tryggeste armene jeg noen gang kommer til å kjenne rundt meg: ”Jeg legger meg her, jeg.” Armene dine hos meg igjen.