Jeg har startet en ny blogg. Som egentlig bare er en masse statements på ark. Alle ser ut i stilen som bildet under.
Bloggen heter PAPIRORD, og dere kommer til den ved å trykke HER. Legg den gjerne til på bloglovin, og sleng igjen noen kommentarer om dere skulle få lyst. Hope you like!
Takk for alle som likte prologen min, det var veldig koselig å høre! De siste dagene har jeg brukt på å skrive, samt på å ha min første forelesning for semesteret. Heller vel mot at studiet jeg går på kanskje ikke er helt for meg, så det suger jo litt, men what can you do?
Avbryter klagingen for å tipse dere om en side jeg ofte bruker når jeg skriver. Den heter Rainymood. Rainymood.com er en side som genererer lyden av regn, og det er fantastisk beroligende og gjør meg veldig konsentrert. Om du føler for det, prøv, du vil ikke angre.
Under kan dere se førsteutkastet til prologen i manuskriptet til boken jeg jobber med. Tenkte det ville være hyggelig å dele det med dere. Kom gjerne med tilbakemeldinger (og husk at det bare er førsteutkastet). Håper dere liker det!
Jeg ser ikke så mye til folk. Jeg står opp, koker egg, skriver, spiser, skriver, glemmer å spise igjen, sover, skriver. Slik har de siste dagene gått. Jeg liker det; det er slik jeg vil leve. Ikke alene, naturligvis, men å bli forfatter har jeg ønsket å bli siden jeg var 10.
Tenk å ha dagdrømming som fulltidsjobb. Tenk så fantastisk. For meg virker det som drømmen. Allikvel, det er kjedelig og frustrerende og rart der jeg er nå. Bare se, jeg skriver ting som ikke engang gir mening for dere, kun for å slippe å fylle et tomt Word-dokument med ord som liksom skal være pene.
Jeg føler meg som en veldig snål person som velger å starte på et bokprosjekt, vel vitende om hvor langtekkelig det er. Love/hate-relationship.
Hei dere, long time no see! Jeg er opptatt med å skrive om dagen. Skriver i timesvis hver dag, men jeg håper jeg snart har noe å vise dere. Uansett, tusen takk for at dere liker det jeg legger ut her, selv om det ikke har noe med boken jeg skriver å gjøre. Det betyr masse å vite at noen synes jeg skriver godt.
Hvordan har starten på deres år vært? Jeg har bestilt vårtur til London og Paris med kjæresten, skrevet 5% av boken min og … sovet altfor lite. Dette livet, altså.
Jeg har begynt å skrive igjen, på noe stort. Jeg har ikke skrevet ordentlig siden jeg skrev ferdig førsteutkastet til mitt første komplette manuskript for ganske nøyaktig ett år siden. Men nå skriver jeg igjen.
Det jeg skriver på er en videreføring av det manuskriptet. Det har de samme hovedpersonene, samme bakteppe, men en bedre historie. Den blir komplisert og vond og vakker og stor. Jeg sitter ved skrivebordet mitt ved glassdøren i underetasjen her hjemme og setter sammen ord til setninger som blir penere enn hva de har vært før.
Men. Men! De som får seg selv til å si at å skrive er enkelt, burde bli banket opp. Ikke tro det er enkelt. ”Det er bare ord,” sier noen. Ord er det sterkeste som finnes. Før du har skrevet, ikke si at du vet hvordan det er å skrive.
Du vet det når du tenker, snakker, puster det du ønsker å skrive. Når du har en historie og prøver å skape et språk å fortelle det med. En stemme. Og du vet hvor fantastisk det er når du lar deg selv oppleve all motgangen som ligger i det å skrive en hel historie, en hel bok, kun for å få det ferdig. Kun fordi du trenger å fortelle.
Jeg har blitt avhengig av Instagram. Så der spammer jeg på med unødvendige selvportretter, bilder av verdens beste katt og ting jeg ser rundt omkring. Jeg heter alexanderkrag der, så følg meg gjerne! Om du har instagram, legg igjen nicket ditt i kommentarfeltet, så skal jeg sjekke den ut; trenger flere gode å følge!
Vi skal våkne tidlig. Tenne alle peisene i huset. Det skal være snø utenfor, og vi skal gå over mørke tregulv ned trappen til stuen. De skal allerede sitte i sofaen i pysjamas med julestrømper med navnene sine på. De skal si ”hei pappa” og ”god morgen far” til oss.
Etter frokost bygger dere snømann i oppkjørselen ved siden av en Mercedes og en Range Rover mens jeg dekker bordet. Grøt. Så skal vi kle dem opp i chinos og skjorter fra Tommy Hilifiger og Burberry. De vil være bustete på håret, og det skal gå bra. Røde, varme kinn.
Kasjmir og merinoull og silke på oss. Lyse farger som passer sammen. Middag med resten av familien hos oss, fordi huset vårt er det med mest plass. Reinsdyrstek og litt god rødvin. Dessert under pakkeåpningen. Lite til oss, mange til dem. Flere enn de vil trenge, kun fordi det føles godt å se dem smile.
Myke tepper og stille samtaler. Lyden av peisved som knitrer. Lyse møbler og et juletre som skal være for høyt til å se toppen. Og de skal leke rundt det, gjemme seg, rope om å bli funnet: ”hvor tror du vi er, pappa?” Og vi skal late som vi ikke vet, for det er slik fedre gjør.
Vi skal gjøre dette om femten år fra i dag.
”Jeg tror ikke jeg vil dette mer,” sa han. Det føltes som om ordene ble skutt ut av munnen hans og flerret gjennom huden din. Inn i kjøttet. Og i et øyeblikk var det som om du ble kastet bakover, inn i betongveggen bak deg og ikke greide å komme deg ned på gulvet igjen.
Det gjorde for vondt til at du klarte å føle noe. Og tiltross for at du visste du ikke var hel lenger, så du ingen sår på deg selv. Du blødde ikke. Hvordan kunne du se så hel ut?
Du greide ikke si noe, for hva skulle du egentlig ha sagt? Det var som om munnen din var blitt sydd igjen av stikkene i brystet som du visste ville komme, som om halsen var fylt av tårene du ikke hadde sett på så lenge på grunn av han. Så kom det en ny ladning:
”Jeg synes ikke…,” begynte han. ”Jeg bare… nei.”
De siste dagene har jeg tilbragt i København med kjæresten. Nå er jeg allikevel tilbake i Oslo uten spor av julestemning, og skriver på en bokidé jeg har hatt i noen måneder. Akkurat nå er den er fin og vakker, men samtidig vond å skrive. Hvordan er deres nestenjul så langt?
Vil forresten bare slenge med en liten takk for at dere gir meg så flotte kommentarer! Det er ikke så mange av dem, men når dere skriver hvordan tekstene mine inspirerer dere og at dere kan kjenne dere igjen, blir jeg så utrolig glad. Å tenke at jeg kan røre noen med det jeg skriver er et av mine høyeste ønsker. Så tusen, tusen takk! Julekos til alle dere!
Kveldsflyvning fra Kastrup til Gardermoen i går. Vakkert lys!
Du vet den tristheten som rammer deg når du egentlig burde være glad? Tristheten som kommer i bølger som føles som halvstørknet sement som slår innover deg? Fysisk treffer deg i brystet, den som gjør at det føles som om ribbeina knuses? Du vet den boblen av piggtråd som ligger ved siden av hjertet og gnager?
Vet du skammen over at du ikke er glad når du egentlig har grunn til å være det? Og stillheten; vet du stillheten? Hvordan den fyller deg, hvordan den stenger alt det gode ute og etterlater deg tom og vond, som et åpent sår som nekter å gro. Den som skriker så høyt at du ikke klarer å stenge den unna?
Ja… den tristheten, vet du.
Det er noe som mangler, og jeg tror det er øynene dine. Hvordan de skinner når de ser på meg, tar meg til en annen verden og gjør alt bedre enn godt og mer fantastisk enn fantastisk er mulig. Og hvordan de er stille som skogtjern i skumringen når de er lukket. Dine isblå passer jo så perfekt mot mine i asur.
Det er noe som mangler, og jeg tror det er pusten din. Pusten din når du sover ved siden av meg, hvordan den roer meg ned. Hvordan den synger til meg og stilner hjertet mitt. Og stemmen din når du hvisker til meg de ordene som ingen andre kan si, som får en annen mening hos deg. Og måten du sier dem på.
Det er noe som mangler. Smilet ditt som er sjenert og flott og vakkert, tennene dine mot mine når du bryter kyssene. Hvordan du ler lydløst, men fortsatt fyller ørene mine. Og hvordan min hud alltid er litt mer gyllen enn din når vi ligger i de hvite sengeklærne.
Det er noe som mangler og jeg tror det er deg.
Jeg trener en del for tiden. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil se perfekt ut, og er på ingen måte tjukk, men nesten alt har forbedringspotensiale. Og i den forbindelse liker jeg mange fine bilder på tumblr for å ha litt inspirasjon. Her er noen av bildene som har inspirert meg i det siste:
Noe sier meg at det er unødvendig å spørre om dette innlegget falt i smak.
På lørdag reiser kjæresten og jeg til København. Jeg har vært der mange ganger før, men vil gjerne høre om dere har noen tips for reisen? Restauranter vi burde spise på, steder vi burde se, museer som burde oppleves og slike ting? Det hadde hjulpet oss masse!
Forresten, i dag leverte jeg min siste eksamen for semesteret, som betyr at jeg nå har én måneds juleferie. Så det blir nok litt bedre blogging fremover. Kanskje dere vil bli litt flinkere til å kommentere også?
Hei alle sammen! Ville tipse dere om en liten greie. For det første, se den vakre videoen under. Det er noe av det peneste jeg har sett på hele internettmaskinen.
Og for det andre, skru opp høytaleren og hør på bakgrunnsmusikken. Komponisten heter Ludovico Einaudi, og lager… vel… perfekt klassisk musikk. Pent, ikke sant?
